«Halleluja-trompeten»

Muligens med unntak av de aller nærmeste, var nok jeg den første som leste manuskriptet til det som ble denne boka. Da den kom ut i 1993 ble boka den første av i alt fire bøker signert frelsesoffiseren Otto Brekke (1925 – 2013).

Sommeren før hadde jeg brukt en del av sommerferien på å gå gjennom manuset hans og gi det en såkalt «språkvask».
Ikke minst var det mange sve-ismer som måtte lukes vekk; ikke så rart, med tanke på at forfatteren hadde passert 70 år og hadde tilbrakt store deler av liv et i Sverige, og dertil var gift med en svensk frelsesoffiser.

Morsom bok
Jeg så fort at dette kunne bli en morsom bok, og da Brekke selv antydet at «Halleluja-trompeten» var en av titlene han hadde vurdert, anbefalte jeg sterkt at han skulle foreslå den for et eventuelt forlag.
Hans andre forslag, «Med røde epåletter» oppfattet jeg som altfor internt, og «epåletter» var vel allerede da et ord som ga liten mening.
Jeg tror kanskje han slet litt med å finne en forlegger; det sitter ofte langt inne for et forlag å satse på en 72 år gammel debutant. Men så fikk han napp hos det litt marginale Forlaget Exodus i Mandal; et underbruk av Den Grønne Legen. Den forlagsdriften er avviklet for lengst.

Salg
Tidlig på året 1993 var boka i salg. Mitt eksemplar står fremdeles i hylla, med en hyggelig, personlig hilsen fra forfatteren.
Jeg mener å huske at jeg fikk to eksemplarer av ham, som en godtgjørelse for språkvasken sommeren før.
Mine foreldre fikk det andre eksemplaret.
Samme sommer hadde jeg en anmeldelse av boka både i ukeavisa «Folkets Framtid» og i Vårt Land.
Jeg var vel strengt tatt inhabil med tanke på å anmelde boka, men lot det passere.
Senere ble det tre bøker til: En om Frelsesarmeens fengselsarbeid (på Hermon forlag), en selvbiografisk bok til og dessuten en bok om Moldova; begge på Genesis Forlag.
Men jeg var ikke involvert i noen av dem.

Misjonslegen dr. Wille

Jeg har hatt en del gamle årganger av «Den Unge Soldat» stående her hjemme. I pinsen ga jeg dem til Frelsesarmeens museum/Historiske selskap, men i siste liten scannet jeg denne tegningen fra omslaget på ett av bladene fra 1930. Det viser den danske misjonslegen Vilhelm A. Wille, som var en pioner innen øyemedisin, ikke minst på en misjonsmark der behandling av slike lidelser var nærmest ikke-eksisterende.

Det var mens jeg var frelsesoffiser i Danmark 1977-78 at jeg ble oppmerksom på denne danske frelsesoffiseren og misjonslegen.
Det hadde i hvert fall delvis sammenheng med at mine egne foreldre var misjonærer i Indonesia på denne tiden. De bodde og arbeidet på Java, der også dr. Wille hadde arbeidet i sin tid.
Fra en pensjonert offiser i Nykøbing Mors, der vi var stasjonert, fikk jeg to bøker om dr. Wille: «Korstog i Køge» og «Lys og mørke». Begge var skrevet av dr. Willes sønn, Johannes Wille. Jeg har bøkene i hylla fremdeles.
I en av dem fant jeg et gulnet og nokså sprøtt avisutklipp, udatert og uten info om hvilken avis det hadde stått i, men trolig var det fra 1905. Det var nemlig da det skjedde som notisen forteller om:

«En Læge i Frelsens Hær
I Køge fandt der i Tirsdags en temmelig opsigtsvækkende Begivenhed sted.
En af Byens Læger, Dr. Wille – en temmelig bekendt Øjenlæge – gik med sin Frue under fuld Musik og iført «Hærens» Uniform over i Frelsens Hær.»

Det var 19. april 1905 at ekteparet Marianne og Vilhelm Wille ble tatt opp som soldater i Frelsesarmeen i Køge.
Fram til da hadde de vært aktive i Indre Mission, og hadde også vært forholdsvis godt kjent i byen og ble oppfattet som en del av den lokale sositet.
Overgangen til Frelsesarmeen vakte derfor både oppsikt og kritikk.

Misjonsmark
Dr. Wille var spesialist på øyesykdommer, og alt i 1907 reiste ekteparet til Java, som den gang var en del av kolonien Hollandsk Ost-Indien. De etablerte et hospital i Semarang som fremdeles, så vidt vites, er i virksomhet.
Vilhelm Wille var på det tidspunktet 45 år gammel, Marianne var 12 år yngre.
Det er skrevet mye om dr. Wille og hans klinikk i Semarang.
Han ble en verdenskjendis innen legemisjonen.
Det fortelles at han ved en anledning ble innkalt til en sakkyndig nemnd som skulle vurdere hans kvalifikasjoner.
Han møtte nemnden i sin uniform, og ble rett og slett uhøflig behandlet av nemndens leder.
Til slutt hadde nemndlederen lagt en bok på bordet og spurt om Wille kjente til den; den var nemlig det fremste på sitt felt på det tidspunkt.
- Ja, den kjenner jeg, svarte dr. Wille. – Det er jeg som har skrevet den.

Tjeneste for livet
Tjenesten på Java ble en tjeneste for livet.
På 1920-tallet måtte Marianne reise hjem til Danmark på grunn av svekket helse, mens Vilhelm ble på Java.
Marianne døde i Danmark i 1925, knapt 50 år gammel.
Vilhelm giftet seg senere med en annen dansk misjonær på Java, og ledet sykehuset fram til han selv døde i 1944, 81 år gammel.
Han fikk etter hvert rang som oberstløytnant, og han var en av de første som ble tildelt Frelsesarmeens høyeste æresbevisning, Grunnleggerens Orden.

2. pinsedag 2023
Nils-Petter Enstad

Kadettløytnanten i Arendal

Da Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Arendal i mars 1888, var en person med i «invasjonsstyrken» som stort sett er blitt glemt. Han het Andreas Kristoffersen, og omtales i kildene som «kadettløytnant».

Kanskje var han også med i gruppen som kom til Kristiania fra England i januar, men ellers foreligger det lite informasjon om hans bakgrunn.
Han er den eneste som omtales som «kadettløytnant» i historieboka Frelsesarmeen ga ut i 1938 og graden «kadettløytnant» ble ikke tatt i bruk igjen før rundt 1970. Da var dette i noen få år betegnelsen på kadetter ved Frelsesarmeens krigsskole i det andre året av deres utdannelse.

Historiens mørke?
Mange har nok trodd, som denne skribent, at Andreas Kristoffersen var en av de mange som ble borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
Slik var det faktisk ikke.
Han gjorde tjeneste som frelsesoffiser til et godt stykke ut på 1890-tallet.
I 1891 var han med på åpningen av det som senere ble kjent som Vålerenga korps, og var også leder ved flere andre korps.
I Krigsropet datert 16. januar 1891 omtales han som «en av våre gamle krigere» i forbindelse med at han feiret «Hallelujabryllup» på Grønland 9. Bruden var kaptein Anna Johnsen «der også en tid har kjempet i Armeens rekker», som det heter i referatet.

«Vann og brød»
I juni 1895 forteller Krigsropet om et møte kaptein Andreas Kristoffersen har hatt ute på Grønlands torg, og hvor en mann ble frelst.
Møtet gikk nok ikke upåaktet hen, for i august samme år kan man lese at den mulkten på 20 kroner som kapteinen ble ilagt etter dette møtet nå skulle avsones med noen dager på vann og brød i et fengsel.
Bøter for å ha holdt møter ble av prinsipp aldri betalt, og politiet drev nesten helt til århundreskiftet med å bøtelegge frelsesoffiserer for å ha hatt friluftsmøter. Hjemmel for denne praksis mente man å ha funnet i en paragraf fra 1701.

Taust
Etter dette blir det taust om og fra Andreas Kristoffersen i Krigsropet. Mest sannsynlig har både han og Anna sluttet som frelsesoffiser.
I august 1926 står følgende notis i Krigsropet:
«Br. Andreas Kristoffersen
som tidligere var knyttet til Frelsesarmeen i mange år, dels som offiser og dels som soldat og som medlem av hovedkvarterets hornmusikk, er nylig kalt hjem til Gud.
Mange vil sikkert erindre hans varme vitnesbyrd om frelsen i Kristus – et vitnesbyrd som han like til det siste frambar med iver så vel her i hovedstaden som på reiser ute i provinsen. Fred over hans minne!»
Kanskje ble han evangelist for en annen bevegelse?
I Aftenposten datert 6. juli samme år står hans dødsannonse:
«Min inderlig kjære mann,
far, svigerfar, bestefar og bror
Andreas Kristoffersen
hensov i dag stille og fredfullt.
Grefsen, 5. juli
Anna Kristoffersen
(født Johnsen)
Barna»

Noe fødselsår for Andreas har jeg ikke klart å finne.
Hans sjef i Arendal, Ludvig Dybing, var født i 1853 og var 35 år da han kom til Norge som frelsesoffiser.
Andreas har trolig vært yngre, kanskje så mye som ti år. Da var han i så fall i 25-årsalderen da han kom som kadettløytnant til Arendal og pluss/minus 63 år da han døde.

Nils-Petter Enstad

Noe bilde av Andreas har jeg ikke klart å finne, men denne forsidetegningen fra et gammelt krigsrop kan kanske illustrere tiden han levde og kjempet i.

Uteliggeren som grunnla Frelsesarmeens alkoholistomsorg

Av Nils-Petter Enstad

Det er ikke så mange som forbinder noe med navnet Julius Amundsen i dag. Men han var en av vårt lands sosialpolitiske pionerer. Tidlig på 1890-tallet grunnla den tidligere alkoholikeren og uteliggeren Frelsesarmeens alkoholistomsorg her i Norge.

Han var født i Herland i det nåværende Eidsberg kommune i Østfold i 1858. Foreldrene hans hadde det i utgangspunktet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet. De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.
Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å få seg arbeid. Dermed kom han også bort fra den omsorgen moren, som var en varm kristen, hadde hatt for ham, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror. Dette holdt seg i flere år, før han selv skjønte at dette bar galt av sted. På et kristent vekkelsesmøte ble han omvendt.
Stor var hans forundring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, ei jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlovet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.
Nå fikk kjærligheten en ny sjanse. De giftet seg og flyttet inn til hovedstaden.
Her fikk Julius arbeid hos den kjente, kristne personligheten, garvermester Th. Halvorsen. I fritiden var han forkynner i ulike kristne sammenhenger.

BEGEISTRET
Julius var blant dem som reagerte med begeistring da Frelsesarmeen kom til Kristiania i januar 1888, Det samme gjorde sjefen hans, som hadde bygget det første lokalet til Frelsesarmeen i Norge. Josefine var imidlertid negativ til å begynne med. Men høsten 1888 ble begge ektefellene innvidd som frelsessoldater, og i januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg.
Med sine 30 år hørte de til "den eldre garde" blant pionerene i Armeen. Mange av dem som meldte seg samtidig var ennå ikke 20 år gamle. Ekteparet fikk derfor tidlig ledende stillinger. De åpnet også arbeidet flere steder, blant annet i marinebyen Horten. Her ble soknepresten i Borre så provosert over at Frelsesarmeen ville starte arbeid i ”hans” by, at han rett og slett beslagla alle benkene som Amundsen hadde skaffet til åpningsmøtet.
Men Julius Amundsen hadde vært ute en vinternatt før, og ga soknepresten klar beskjed om at benkene skulle være på plass innen et bestemt klokkeslett, ellers ville han bli anmeldt for tyveri. Da møtet skulle begynne, var benkene på plass...

KALD VINTER
Høsten 1893 fikk ekteparet ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo, og samtidig for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer. Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere rett og slett frøs i hjel der de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene. En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.
Amundsen bestemte seg for å gjøre noe med dette.
Hver kveld etter møtets slutt ble derfor det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: "... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...".
Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

HERBERGE
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som ”Frelsesarmeens mor” i Norge, ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888.
Våren 1894 kom hun tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere. En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet. – Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument. Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.
Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet.
Den tidligere uteliggeren Julius Amundsen hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.
I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

OPPGAVER
Josefine og Julius Amundsen fikk en rekke forskjellige arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, blant annet som ledere for alt der evangeliske arbeidet i det som i dag er Oslo, Akershus og Østfold fylker.
Julius Amundsen ble ingen gammel mann. Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag. Han hadde aldri spart seg i de 16 årene han var frelsesoffiser, så da sykdommen satte inn, hadde han lite å møte den med.
Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år.
Fra dødsleiet sendte han en innstendig oppfordring til sine salvasjonistkamerater om å være trofaste mot Gud og Frelsesarmeen.

Bilde: Ekteparet Josefine og Julius Amundsen var blant Frelsesarmeens pionerer i Norge.

KARL JOHANSEN: Å MØTES I HIMMELEN

Av Nils-Petter Enstad

”Gjensyn her på jorden? Det betyr så lite. Å kunne møtes i himmelen, det er alt.” Slik ordla han seg, den 32 år gamle frelsesoffiseren Karl Johansen siste gangen han sto overfor en norsk forsamling. Det var i Frelsesarmeens daværende ”storstue” i Oslo, Templet i Pilestredet 22, en novemberdag i 1934. Sammen med tre andre, unge frelsesoffiserer reiste han få dager senere til Brasil som misjonærer. Avskjedshilsenen skulle bli sannere enn noen av de tilstedeværende kunne tenke seg.

Karl Fredrik Johansen ble født i 6. juni 1902 i Kristiania, som sønn av tomtearbeider Karl Johan Halvorsen og Anna Kristine Kristensen. Senere flyttet familien til Våler, og 7. oktober 1917 ble den 15 år gamle Karl konfirmert i Våler. Ifølge kirkeboka for Våler hadde han da Stangerengen i Våler som adresse.
I 1928 ble han tatt opp som frelsessoldat i Mysen korps (menighet). I soldatrullen for Mysen korps står bare ”Mysen” oppført som adresse. Om dette betyr at han bodde på en av Mysen-gårdene i Eidsberg, eller om han bodde i Mysen sentrum, går ikke fram av den knappe henvisningen. Av yrke var hans sveiser, så det skulle kanskje indikere at han bodde på en gård.
Kildene sier ikke noe om hva det var som førte den 26 år gamle sveiseren til Frelsesarmeen. Kanskje var det for ham som for så mange andre unge mennesker på den tiden: Frelsesarmeens møter var ”billig moro”, det var frisk sang og musikk der, og man kjente seg velkommen. Men samtidig ble det forkynt et budskap som de fleste hadde et forhold til fra før, om ikke annet, så gjennom konfirmasjonstiden.

KALL OG MISJON
Karl Johansen var ikke lenge knyttet til Frelsesarmeens menighet i Mysen. Allerede høsten 1930 reiste han til hovedstaden og ble kadett ved Frelsesarmeen krigsskole, og sommeren etter ble han beordret til Trysil som frelsesoffiser. Senere var han stasjonert i Hamar, Hønefoss og Skien. Overalt utførte han ”et godt og hengivent arbeid i kampen for sjelers frelse”, som det sto i Krigsropet i forbindelse med hans utreise til Brasil.
Frelsesarmeen i Norge hadde sendt ut misjonærer helt siden 1895. De fleste av dem hadde reist enten til India eller Afrika. Også fra menighetene i Indre Østfold reiste det ut misjonærer i disse årene. I 1920 reiste Ludvig Ringsby fra Askim som den første, norske misjonæren fra Frelsesarmeen til Kina, sammen med sin kone Gudrun. Bare to år senere døde han i Kina, og etterlot seg en gravid kone og to små barn. Klara Muskaug fra Mysen hadde reist til India i 1921, men det var lenge før Karl Johansen ble med i Frelsesarmeen. Dessuten var det å reise til Brasil som misjonær for Frelsesarmeen, litt av et pionerprosjekt i 1934.

BRASIL
Det var bare 12 år siden Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i dette enorme landet på det søramerikanske kontinentet. Det var et sveitsisk ektepar, oberstløytnant David Miche og frue, som fikk utfordringen til å være de første lederne for arbeidet i Brasil. Begge var godt voksne, henholdsvis 54 og 48 år gamle, og de hadde to sønner på 13 og 16 år. Ingen av dem snakket portugisisk, som er det offisielle språket i Brasil, men da noen litt bekymret hadde spurt hvordan dette skulle gå, svarte obersten: - Jeg overlot tømmene i mitt liv til Herren for 30 år siden; jeg har ikke tenkt å ta dem tilbake nå!
En maidag i 1922 kom familien til Rio de Janerio. En rekke personer som kjente Frelsesarmeens arbeid fra andre deler av verden, stilte opp for å bistå den vesle invasjonsstyrken, som etter kort tid fikk forsterkninger, blant annet fra Sverige. Senere kom det også forsterkninger fra England og Danmark. At Frelsesarmeen på dette tidspunkt var en internasjonalt anerkjent bevegelse, bidro nok til at mottakelsen var annerledes enn den hadde vært i mange andre land. De første friluftsmøtene ble arrangert under politibeskyttelse, for å ta ett eksempel. Politiets rolle var en annen ved de første friluftsmøtene i Norge, for å si det slik…

FIRE PIONERER
Arbeidet i Brasil utviklet seg raskt, og behovet for nye medarbeidere var enormt. Høsten 1934 var en gruppe med fire forholdsvis unge, norske frelsesoffiserer klare til å gi sine bidrag til den ennå unge Frelsesarmeen i Brasil. Det var Helene Løndahl (31) fra Bergen, Julie Odinsen (26) fra Ulefoss, Peter Staveland (25) fra Stord og Karl Johansen (32) fra Mysen. En av de fire, Julie fra Ulefoss, forteller at det som fikk henne til å melde seg for Brasil, var en notis i Krigsropet der man appellerte til ”unge, friske, sterke” offiserer til ”å ofre seg for dette folk”. ”Dette er mitt!”, var hennes spontane reaksjon.
Farvelmøtet i Templet i Pilestredet 22 samlet fullt hus, og de fire misjonærene holdt hver sin korte tale. Møtets leder var Frelsesarmeens leder i Norge, kommandør Karl Larsson. Han kunne fortelle at det var 40 millioner mennesker i Brasil – ”det blir ti millioner på hver av dere”, som han sa.
At man sendte ut en gruppe med to kvinner og to menn, kan få en til å tenke at her var det duket for romantikk ganger to. Om så var, la ikke Frelsesarmeen til rette for den slags. De to unge mennene reiste med båt via London, mens de to kvinnene reiste via Göteborg. Det hadde ellers skjedd flere ganger før at unge misjonærer til Brasil fant hverandre og delte resten av livet sammen. Det ble også tilfellet for Julie og Peter, som giftet seg i Brasil i 1937, og holdt sammen til Peter døde i 1990. Julie levde helt til 2009, og rakk å feire sin 100 årsdag høsten før.

KORTVARIG
Karl Johansens misjonstjeneste i Brasil ble svært kortvarig, knapt nok en måned, etter at han gikk i land i Rio 10. desember. Tredje juledag ble han syk. ”Doktoren som ble hentet, kunne ikke med bestemthet si hva han feilte, men det ble ansett for best å bringe ham til sykehuset for at alt som sto i menneskelig makt skulle bli gjort for å redde hans liv”, skrev Peter Staveland i Krigsropet etter at Karl Johansen var død.
Hva den unge nordmannen døde av, er aldri blitt gjort kjent. Mest sannsynlig skyldtes sykdommen og den fatale utgangen en kollisjon mellom en norsk fordøyelse og en tropisk bakteriekultur. Det finnes flere slike fortellinger fra misjonshistorien.
Sykdommen gikk sin gang, og 9. januar 1935 var det slutt. Den 32 år gamle norske frelsesoffiseren døde sovnet inn, og ble neste dag den første frelsesoffiseren som ble lagt til hvile i brasiliansk jord. Dødsfallet gjorde et voldsomt inntrykk på alle som kjente ham. Peter Staveland uttrykte det slik: ”Du hviler i det lands jord som du hadde ofret deg for. Takk for hva du var for meg! Det at du har gått bort, har gjort et stort inntrykk på, og jeg innvier meg på nytt for det store mål som vi sammen reiste ut for: Brasil for Kristus!”
Da Peter og Julie et par år senere hadde sin første date, var et besøk til Karl Johansens grav én av postene på programmet, og da de enda et par år senere fikk sin første datter, kalte de henne opp etter de to reisekameratene: Kari Helene, etter Karl Johansen og Helene Løndahl.
Så vel Julie og Peter Staveland som Helene Løndahl kom til å arbeide for Frelsesarmeen i Brasil i mange år, og gjorde en stor innsats her. Helene Løndahl arbeidet i mange år blant prostituerte i Brasils storbyer, og klarte etter 15 års målbevisst kamp å få brasilianske myndigheter til å vedta et lovforbud mot prostitusjon. Som pensjonist bodde hun i Sverige, men døde i Brasil noen dager før hun kunne feire sin 70-årsdag i 1973. Hun var reist til sitt tidligere arbeidsfelt nettopp for å feire denne dagen der. Her fant hun også sin grav.
Julie og Peter Staveland arbeidet i flere søramerikanske land. Nå er alle de fire misjonspionerene fra 1934 borte. De har senere fått følge av en rekke norske frelsesoffiserer som har gjort tjeneste i Brasil. Når det gjelder de fire pionerene, ser kanskje noen for seg at Karl Johansens ord fra farveltalen i Templet er gått i oppfyllelse: De har møttes i himmelen.

Kilder:
Coutts, Fredrick: The Better Fight. The History of The Salvation Army – vol. VI (London, 1973)
Krigsropet nr. 49, 1934; nr. 5, 1935 og nr. 8, 1935
The Salvation Army Year Book, 2009
Vestheim, Synneva: Gleden er han i mitt kall – Portrett av Julie Odinsen Staveland (Oslo, 2008)
Korrespondanse med Frelsesarmeens hovedkvarter, Mysen korps av Frelsesarmeen og Våler menighetskontor

Klara Muskaug Mitchell: FRA MYSEN TIL MISJONSMARKEN

Av Nils-Petter Enstad

Hun var en av de første som sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Mysen da Armeen begynte sitt arbeid her, et drøyt tiår etter at man hadde begynt virksomheten i Askim. Den innvielsen skulle bli innledningen til en lang livsreise over flere kontinenter. I år er det 90 år siden Mysen-jenta Klara Muskaug ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser. I den bevegelsen hun tjente hele livet, er hun kjent som fru kommandør Klara Mitchell. Dette er fortellingen om en reise fra Mysen til misjonsmarken.

Egentlig var det ikke på Mysen reisen begynte. Den begynte i Kristiania 23. april 1899, der Julie Pedersen, kona til bygningsarbeider Karl Hilmar Pedersen, fødte sitt tredje barn og sin første datter. Men tre barn syntes det unge paret at leiligheten de hadde i Kristiania ble for liten, og de begynte å se seg om etter noe annet. Valget falt på stasjonsbyen Mysen, og etter en tid kjøpte de et lite gårdsbruk. I pakt med tidens tradisjon, tok de navn etter gårdsbruket, og kalte seg heretter Muskaug. Trolig var det klokt å få større plass, familien vokste stadig, og i alt fikk Julie og Karl Hilmar ni barn.
Klara Marie, som var den eldste datterens fulle navn, sto for presten våren 1913. I oktober samme år kom to unge, kvinnelige frelsesoffiserer til Mysen med et ambisiøst prosjekt: Å danne et korps, eller en menighet på dette stedet. Jevnt over var mottakelsen god og positiv. Mange kjente Frelsesarmeen fra før, ikke minst gjennom mer enn ti års virksomhet i nabobygda Askim. Klara Muskaug var en av dem som raskt fant sin plass i møtene og gudstjenestene. Konfirmasjonstiden hadde skapt en lengsel etter å leve i pakt med Guds vilje for sitt liv, og i Frelsesarmeen fikk denne lengselen både sin form og sin arena.
I 1915 ble hun innvidd som frelsessoldat, og kort tid etter gjorde både foreldrene hennes og en av søstrene hennes det samme valget.

MISJONÆR

DEN FØRSTE KVINNELIGE BISKOP I NORGE

Av Nils-Petter Enstad

Da Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop i Hamar i 1993, ble det omtalt som en stor, viktig og historisk begivenhet. I dag er Køhn pensjonert, men fire av de 11 biskopene i Den norske kirke er kvinner. Da kan det være greit å minne om at nesten 100 år før Køhn ble en kvinne utnevnt til en tilsvarende stilling i en annen kristen sammenheng i Norge. Det var den svenskfødte frelsesoffiseren Anette Andersson, som i 1898 ble divisjonssjef i Nordre divisjon i Frelsesarmeen, med hovedkvarter i Trondheim.

Anette Anderson var født i Stockholm i 1863, og ble frelsesoffiser i 1887. I mai 1894 ble hun overført til Norge, og resten av livet viet hun Frelsesarmeens arbeid her i landet. I de første fire årene i Norge var hun sjef for utdannelsen av nye frelsesoffiserer, et ansvar hun skulle få to ganger senere også.

”Biskop”
I 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens arbeid i Midt-Norge og Nord-Norge, opp til Troms. Hun ble dermed den første kvinne i en slik stilling i Norge. Men allerede i 1890 hadde hun som første kvinne i Norden hatt en slik stilling, i og med at hun den gang ble sjef for Centraldivisjonen i hjemlandet Sverige, det vil si området rundt Stockholm.
En divisjonssjef i Frelsesarmeen har både det åndelige og administrative ansvaret for Frelsesarmeens menighetsarbeid i sin divisjon. Divisjonssjefen har også det sjelesørgeriske ansvaret for medarbeiderne i menighetene. Som man ser, er dette de samme ansvarsområdene som en biskop i andre kirkesamfunn har.
Anette Anderson var sjef for de fleste av Frelsesarmeens seks divisjoner i Norge. To ganger hadde hun ansvaret for arbeidet i det som i dag heter Sentraldivisjonen, og som omfatter Oslo, Østfold og Akershus. Parallelt med dette ansvaret, var hun også rektor for Frelsesarmeens offisersutdannelse.
Fra 1919 til hun ble pensjonert med rang som oberst i 1923 reiste hun til en rekke av Frelsesarmeens misjonsfelter i Asia som utsending for Det internasjonale hovedkvarteret. I disse årene hadde hun et særlig tilsyn med de skandinaviske misjonsoffiserene i disse landene.

Myndig
Med sin korte, tette skikkelse kunne oberst Anette Anderson gi et nokså myndig inntrykk. Men som person var hun både varm og inkluderende. Som pensjonist startet hun, sammen med sin mangeårige assistent og medarbeider Adele Andersen, en liten forretning på Majorstua som het ”Utsalg for misjonen”. Overskuddet av denne driften gikk til et barnehjem som Frelsesarmeen hadde i Peking i Kina.
Anette Anderson døde 11. september 1947, 84 år gammel.